Engelsk 
Spansk 
Nederlandsk 
Fransk 
Tysk 
Polsk 
Swedish
I går var jeg ute og spiste lunsj med en venn og fant meg selv stadig se på den unge mannen bak baren og tenke: «Jeg er ganske sikker på at jeg kjenner deg!» Han så veldig kjent ut. Til slutt snakket vi sammen, og han minnet meg på navnet sitt, og alt kom tilbake.
Alle ansiktene fra den klassen med tenåringer jeg hadde undervist for flere år siden. Han fortalte meg hva noen av dem holder på med nå, og jeg følte en bølge av følelser da jeg husket dem som elever og nå så han så voksen ut. Det var øynene hans som først fanget oppmerksomheten min.
Som lærer lærer man raskt å lese folk, og det er ofte så mye å se i øynene deres – hvis du velger å se. Du kan se glede, se at de står og venter på å fortelle deg noe. Du ser smerte, sorg, tretthet. Du ser det øyeblikket når de «forstår», usikkerhet når de er usikre, men ønsker å prøve, og så er det tristhet og noen ganger fortvilelse når de ikke forstår det i det hele tatt.
Du ser den ekte humoren, litt rampete atferd som skjuler seg bak et smil. Du ser definitivt når de er ute etter noe! Så er det «vær så snill, hjelp meg»-blikket som sier «men ikke la noen vite at jeg faktisk ber om hjelp!!» Det er barna som får med seg «falske spor» du kaster inn i arbeidet, og de som forstår humoren din og slenger en verbal replikk tilbake, mens noen av de mer oppmerksomme sier «hva?» etter å ha helt misset det. Morsomme tider. Jeg elsket det.
Det er et privilegium å undervise tenåringer, og det er ofte et sterkt bånd med elevene. Åh, det er så mye non-verbal kommunikasjon som skjer med så mange hele tiden du er med dem. Jeg elsket å undervise og nøt 99,9% av tiden min i klasserommet. Hver eneste dag ba jeg for barna under min omsorg, noen dager ba jeg mye for dem og deres familier.
Det vanskeligste for meg var at jeg ikke kunne si farvel. Barna må ha tenkt at jeg rett og slett hadde forlatt dem. En dag var jeg der, og neste dag var jeg borte, og jeg fikk aldri muligheten til å komme tilbake og si noe. Det var så trist.
I mitt tilfelle var det sykdom, men barna visste ikke det. Det var faktisk denne tiden på året – hvor rart at jeg skulle møte «X» i går og at alt kom tilbake. Det var ingen avslutning. Etter mange år var jeg bare borte. Det var mer enn trist.
Jeg har det mye bedre nå, flere år senere, nesten helt tilbake til normalen. Jeg skrev et dikt en gang, og fysioterapeuten min spurte om jeg kunne skrive det ut for ham slik at han kunne henge det på døren sin som en advarsel til andre! Jeg hadde skrevet om tårene som falt på gulvet fra smerten mens han jobbet, og sa til ham at det var feil å le av smerten min mens han, med manisk glede, jobbet knute etter knute, uke etter uke i lang tid.
Og hvor kommer Gud inn i alt dette? Jeg lurer noen ganger på hva Han tenker om oss alle. Hvilket barn er jeg? Hvilket barn er du? Vi er alle så forskjellige, og Han er med oss hele tiden, ikke bare fra 9 til 5, men 24/7, 365 dager i året, dag og natt, uten pause. Hva tenker Han om menneskeheten nå? Hvordan kan Han ikke være helt fortvilet? Kan vi, du og jeg, gjøre en forskjell?
Han elsker oss, vet du, hver og en av oss har muligheten til å vende oss til Ham og finne ut mer om Ham. Han kjenner til og med ditt navn! (Se Jesaja 43:1) På et tidspunkt i våre liv kommer vi til en beslutning om å velge Ham eller avvise Ham. Men hvordan kan vi velge ut fra uvitenhet? Hvis vi ikke kjenner Gud eller vet mye om Ham, skylder vi ikke på oss selv å finne ut mer? Og deretter velge å enten akseptere eller avvise?
Vi kan alle se hva som skjer rundt om i verden. Det ser ut til å være flere naturkatastrofer, flere kriger, mer nød og vold. Spør du deg selv, eller hører du noen spørre «hvorfor tillater Gud dette?» Er det ikke mennesket som gjør dette mot mennesket? Det må knuse Guds hjerte å se dette, gang på gang gjennom menneskets historie. Men vi vet også at det er mange gode mennesker der ute, mennesker som bryr seg, som hjelper. Hver og en av oss gjør en forskjell.
Hver og en av oss betyr noe. Er det nok å bare være et godt menneske, eller krever Gud mer av oss? Gud kjenner deg. Kjenner du Ham?
Engelsk Spansk Nederlandsk Fransk Tysk Polsk Swedish
